Metodikk

Eirs metodiske arbeid baserer seg på evidensbasert kunnskap (forskning), på erfaringsbasert kunnskap (fagpersonalets erfaringer) og på brukerkunnskap (brukermedvirkning foreldre/ barn).

Huset med de tre etasjer – en innledning til våre metoder

Oppbygningen i vårt metodiske arbeid tar praktisk og billedlig utgangspunkt i Joachim Haarklous «Huset med de tre etasjer», som beskriver barns utvikling og tilknytning metaforisk gjennom et hus med tre etasjer (Emma tvert imot – eller noe mer, 2008). Slik fremstilles da også den metodiske delen i institusjonsplanen. Metaforen er i utgangspunktet en måte å forstå barns utvikling fra 0 – 6 år. Den emosjonelle utviklingen er 1. etasje/ grunnmuren, den sosiale utviklingen representerer 2. etasje og den kognitive utvikling 3. etasje. Et flertall av vår målgruppe har opplevd alvorlige mangler i tilknytning til sine omsorgspersoner fra tidlig barndom. Eir ønsker å bruke huset med de tre etasjer som et utgangspunkt for å vise hvordan vi har tro på at varig atferdsendring er mulig. En adferd kan endres her og nå på bakgrunn av trusler eller frykt, men dette vil ikke være en etisk eller konstruktiv tilnærming. Vår holdning er at for å få til en varig konstruktiv atferdsendring, må det jobbes i alle husets tre etasjer. Ungdommen må føle seg trygg for å tørre å endre seg, han eller henne må få hjelp til å forstå sine følelser og ha en trygg base der de får hjelp til å regulere følelsene. De trenger støtte/ sikker havn når de skal utforske verden på en annen måte enn den de er vant til. De trenger å føle tilhørighet, inngå i sosiale relasjoner og bygge opp sitt selvbilde. I endringsarbeidet trenger vi mennesker også å forstå hvorfor vi har gjort som vi har gjort, hva adferden vår har vært et utrykk for, og se at vi kan ha mulighet til å ta nye og mer hensiktsmessige valg. Vi må få hjelp til å endre gamle tankemønster og omskrive vår historie for at en adferd skal være varig.

Forskning viser at barn som ikke får sine grunnleggende behov for tilknytning og dermed utvikling dekket i grunnmuren, kommer skjevt ut utviklingsmessig i de andre etasjene (Helmen Borge 2019. Haarklou 2008). Eir barnevern ser det derfor som fundamentalt at alt arbeid med ungdom på barneverninstitusjon må begynne med utgangspunkt i 1.etasje, grunnmuren: trygging, stabilisering og relasjon. Her skal vi legge grunnlaget for arbeidet i de andre etasjene. Huset gir oss en oversikt over hva vi skal jobbe med på hvilket utviklingsnivå, hvordan og hvorfor vi gjør det vi gjør i hver enkelt etasje. Det er ikke å forstå som statisk trinnarbeid, men som en dynamisk prosess og hva som vil ha særlig fokus i de ulike etasjer. Alt behandlingsarbeid i Eir skal være individuelt tilpasset, med fokus på emosjonell, sosial og kognitiv utvikling.

Metoder

Eir legger til grunn et sterkt fokus på utvikling og endring. Et institusjonsopphold i Eir skal være utviklingsfremmende og utviklingsstøttene for den enkelte ungdom gjennom alle husets etasjer. For å arbeide hensiktsmessig med alvorlige atferdsvansker samt nå målet om en sunn og positiv endring, skal vi benytte oss av følgende metoder:

• COS – trygghetssirkelen, der de ansatte er trygge hender, både trygg base (ved emosjonsstøtte) og trygg havn (ved utforsking)
• TBO – traumebevisst omsorg, som en holdning og sensitivitet til traumer, for trygging, relasjonsbygging og affektregulering
• Kartlegging av risiko – og beskyttelsesfaktorer, for å hemme det som gir dårlig utvikling, og fremme det som gir god utvikling
• TMA – terapeutisk mestring av aggresjon, for forebygging og dempende håndtering av aggresjon og utagering.
• Miljøterapi som metode, for å ramme inn, knytte seg til og bygge relasjon
• Aktivitet som metode, for å utvikle sosial læring, knytte andre relasjoner og oppleve mestring, livsglede.
• Narrativ praksis, for identitetsutvikling, forståelse av sammenhenger, for læring og fortellinger som gir håp.
• Kognitiv miljøterapi, for å forstå seg selv og sammenhenger, gjenvinne tapt kontroll og være delaktig i eget liv.
• Kognitiv terapi ved rusmiddelproblematikk, for bevisstgjøring og systematisk endringsarbeid som gir mulighet til rusfrihet

Når og i hvilken etasje i huset det skal jobbes med de ulike metodene, skal ikke være tilfeldig, men heller ikke statisk.

«Miljøterapi som metode», som bygger relasjon og trygghet gjennom grenser og struktur, «COS-trygghetssirkelen» med trygge hender og emosjonsstøtte, og «traumebevisst omsorg» som en verdiforankret tilnærming til traumer, vil være metodisk fokus i huset første etasje. Dette er metodene vi bygger grunnmuren med. Det betyr ikke at disse metodene/ tilnærmingen ikke følger ungdommen gjennom de andre etasjene, for det skal og bør de. Verken huset, etasjene eller våre ungdommer er ubevegelige. Metaforisk er det trapper i huset som ungdommen vil gå opp og ned av. Våre metoder anvendt i praksis, vil være en dynamisk prosess, vurdert, evaluert og tilpasset den enkelte underveis, i samhandling og samarbeid med ungdommen. TBO, COS og Miljøterapi som metode er ikke bare husets grunnmur, men må sees på som en holdning og tilnærming den voksne til enhver tid skal ha med seg når man går inn i husets dør. Alt rammeverket rundt institusjonen, som lovverk, regler og rettighetsforskrift, samt institusjonens regler og rutiner, kan sees på som gjerdet rundt huset.

Huset med de tre etasjer er heller ikke løsrevet fra tid og samfunn rundt. Alt som skjer i og utenfor huset påvirkes gjensidig av de omstendigheter de til enhver tid er en del av. Vårt metodiske arbeid legger derfor til grunn at man aldri kan se en ungdoms liv og utfordringer atskilt fra de kontekstuelle faktorene han eller hun påvirkes av. Når vi for eksempel jobber med å kartlegge risiko – og beskyttelsesfaktorer for å hva som hemmer og hva som fremmer utvikling, eller vi er historiefortellere gjennom narrativ praksis, vil dette alltid måtte sees og vurderes i lys av påvirkning fra systemene rundt og den tid man er en del av.

Det kreves mye av de menneskene som skal jobbe inne i huset; de må være sensitive, respektfulle og ydmyke. De må være gode rollemodeller, og en trygg voksen som evner å sette grenser, og se og vurdere den enkelte ungdoms behov. De må evne å se innover i seg selv og forstå sin egen sårbarhet, og sine egne følelsesmessige reaksjoner. Både TMA, TBO, og Trygghetssirkelen er opptatt av å styrke miljøarbeidernes selvrefleksjon og gjøre dem bedre i stand til å møte krenkede barn og ungdom med anerkjennelse og respekt, og med forståelse for hva atferden deres betyr.